Kampanjen «Kvinner står opp for Afrin» ble etablert den 8. Februar 2018. På den tiden hadde Tyrkia og dets støttespillende jihadister i over en måned angrepet Afrinkantonen, en fredelig region i Nord-Syria.
Invasjonen utgjorde en trussel ikke bare mot pluralisme (sameksistens av forskjellige grunnsyn) og demokrati i Nord Syria, men mot kvinner’s frihet overalt.
«Kvinner står opp for Afrin» var et opprop til verdens kvinner – et opprop som et svar på invasjonen; et opprop som ber om solidaritet med kvinnene i Nord-Syria – kvinner som kjempet mot okkupasjon og terror. Før den tyrkiske invasjonen spilte Afrin’s kvinner nøkkelroller innen alle livets områder. De forsvarte Nord-Syria som medlemmer av YPJ – og Arin Mirkan, helten fra kampen og frigjøringen av Kobane, var fra Afrin.
De hadde likeverdige roller i politikken – ved lov, som i hele Nord-Syria – hvor alle valgte styrer skulle være representert med et minimum av 40% kvinner. De deltok på likefot i økonomien, i det Afrin kjempet for å bli selvhjulpent – i møtet med fiendtlige naboer.
Afrin’s kvinner bygget et pluralistisk og demokratisk samfunn for alle. Mens de sloss for å forsvare sine områder, sloss de også for å forsvare kvinnenes revolusjon – en revolusjon som hadde forvandlet og forandret millioner av liv. Dog ble deres kamp i stor grad ignorert av det internasjonale samfunnet. Heller enn å stole på falske og utnyttende støtte fra regjeringer, etterlyste de genuin og ekte støtte fra kvinner overalt, fra verdens kvinner.
I dag, idet tyrkiske okkupasjonsstyrker kidnapper, voldtar og torturerer kvinner, tvinger religiøse minoriteter til å konvertere til islam, brenner jordbruksland som lokale mennesker har dyrket og utviklet i hundrevis av år, knuser tyrkiske styrker også ikke-tyrkisk og ikke-islamsk kultur.
Afrin’s kvinner fortsetter å kjempe mot fasisme – de fortsetter å forsvare sitt folk. Dette ikke minst i flyktningeleire etablert i Shadba-Berxwedan, som i dag huser 2,865 personer, i Serdem, som huser 2.931 personer – og i Afrin, som huser 428 personer.
I disse leirene har kvinnene organisert skoler og sykehus, slik at barn kan fortsette å få en utdannelse – og at pasienter kan få behandling.